Unødig kompliserte regler for akvakulturnæringen

KPMG Law har gjennomført en undersøkelse av akvakulturtillatelser i syv land: Chile, Færøyene, Island, Irland, New Zealand, Skottland og Norge. Rapporten viser at næringsreguleringen er kompleks i alle landene, og at det er mange lover og regler som må tas hensyn til.

Det er havbruksekspertene Pedro S. Leite, Mette Remø og Bernt Bjørnsen Magnus som står bak undersøkelsen. De forteller om et regelverk som har kommet på plass litt underveis.

– Dagens norske regelverk er fragmentert fordi det ble laget på et tidspunkt da man ikke visste hvilke utfordringer som ville komme. Et av våre funn er at Norge er i en særklasse når det gjelder oppdrett av laks, fordi vi har et veldig detaljert reguleringsregime sammenliknet med andre land, sier Mette Remø. 

Næringen har et bredt spekter av faktorer å ta hensyn til, blant annet til utslipp, naturmangfold, fiskehelse og -velferd. Pedro S. Leite mener myndighetsansvaret er fragmentert og at ingen land i undersøkelsen så langt har klart å løse det på god nok måte.

– Akvakultur er en av de viktigste fremtidsnæringene på verdensbasis. FN har uttalt at mer av fremtidens matproduksjon må komme fra bærekraftig akvakultur. For å lykkes med fortsatt vekst er det nødvendig å utvikle både forvaltningsmodellene og regelverket, sier han. 

• Kompleksiteten i næringsreguleringen er stor fordi det må tas hensyn til krevende miljømessige og biologiske aspekter ved tildelingene og hensiktsmessig utnyttelse av areal. De fleste landene, Norge inkludert, har omfattende tildelingsregimer med flere myndigheter involvert. Det er en stor utfordring for næringen og for at næringen skal ha en bærekraftig vekst, er det viktig å tilrettelegge for effektiv forvaltning.
• Det norske regelverket skiller seg ut ved at vi har mange ulike tillatelsestyper for akvakultur av laks, ørret og regnbueørret, mens de fleste andre land kun har én type tillatelse for marin fisk.
• Alle de undersøkte landene stiller krav om tillatelse for å drive med akvakultur, og den mest vanlige reguleringsmetoden er avgrensning i maksimalt tillatt biomasse (MTB). Landene som ikke har avgrenset i MTB har krav til oppfølging av blant annet miljøpåvirkning fra akvakultur når tillatelsen er i drift.
• Akvakulturtillatelser kan normalt fritt overdras, selv om det kan kreve registrering eller godkjenning fra myndighetene. Stort sett er det åpent for utenlandsk eierskap, så lenge alminnelige betingelser for etablering av virksomhet i landet er oppfylt. Kun Chile og Færøyene har særlige restriksjoner knyttet til eierskap av tillatelsene. Flere av landene, inkludert Norge, har restriksjoner som gjelder utleie.
• Norge er det eneste landet som ikke tidsbegrenser tillatelsene, men også det eneste som krever vederlag ved nytildeling eller kjøp av ordinære tillatelser. Tilbakemeldinger viser at akvakulturtillatelser på verdensbasis er enkle å fornye og forlenge eller erverve ved nytildeling. Norge er derfor i en særstilling på dette området.

– At forvaltningen er kompleks er ikke et særnorsk fenomen. Tilbakemeldinger fra flere av landene viser at det for tiden pågår utvikling og oppdatering av eget reguleringsregime, sier Bernt Bjørnsen Magnus.